Innhold
Keynesiansk teori understreker viktigheten av samlet etterspørsel i økonomien og blir noen ganger kalt en "etterspørselsøkonomi". På 1930-tallet, da den store depresjonen rammet mange land og reduserte økonomisk aktivitet, foreslo den engelske økonomen John Maynard Keynes at regjeringen økte utgiftene for å styrke den totale etterspørselen, øke produksjonen og stabilisere økonomien. Denne tilnærmingen har hjulpet USA og andre land med å overvinne depresjonen, men det er ikke uten feil.
Inflasjon
Inflasjon er den største ulempen med etterspørselsøkonomien, hvis perspektiv argumenterer for at markedet med egne midler ikke garanterer tilstrekkelig etterspørsel, noe som betyr at samfunnet ikke bruker all sin produksjonskapasitet. Kravløsningen - eller Keynes - er at regjeringen skal garantere dette kravet og sysselsetting gjennom finanspolitikk. I motsetning til den keynesianske tilnærmingen, hevder mange konservative økonomer at økte offentlige utgifter gir overdreven stimulans for økonomien, noe som øker prisene til forbrukere og bedrifter. Dette tvinger sentralbankene til å øke renten, noe som gjør det vanskeligere for forbrukerne å få kreditt for større kjøp og for selskaper å låne. Dette er kjent som "fortrengningseffekten", når offentlige utgifter hindrer private investeringer, og forårsaker en økning i renten.
Budsjettunderskudd
Under en lavkonjunktur eller økonomisk nedgang, faller produksjonen som et resultat av redusert aktivitet. Høyere offentlige utgifter for å kompensere for fallende samlet etterspørsel finansieres ofte av lån, noe som øker det offentlige underskuddet ved å heve statsgjelden. Når det øker, må en økende del av statsbudsjettet allokeres til å betale renter på gjelden, og etterlate mindre midler til mer produktive statlige handlinger, for eksempel innen utdanning og infrastruktur.
Politisk etterslep
Etterspørselsøkonomien krever statlige tiltak for å sikre stabil samlet etterspørsel. Siden overdreven etterspørsel forårsaker en økning i inflasjonen og utilstrekkelig etterspørsel øker arbeidsledigheten, krever etterspørselsøkonomien regelmessige statlige handlinger, for eksempel å redusere utgiftene i en sunn økonomi og øke den i krisetider. Problemet er gapet mellom å identifisere behovet for statlige tiltak og iverksette egnede politiske tiltak. Ofte er beslutningsprosessen ansvarlig for forsinkelsen i å vedta og anvende disse tiltakene. I tillegg er det et ekstra gap mellom selve politikken og effektene som følger av den, og det er vanlig i mange måneder å gå mellom en endring i den økonomiske politikken og dens resultater.